27.februar 1970 ble krimforfatteren og etterforskningslederen født ved navn Jørn Lier Horst. Han ble født i Bamble på Telemarkskysten. Han bor og jobber nå i Stavern, og er gift med en dame i fra nabobyen til Larvik. Jørn har tatt navnet «Horst» fra kona. Jeg fant ikke ut hvorfor, men svigerfaren hans, som altså heter Horst har vært en kjent kriminalpolitimann i mange år, men er nå pensjonert. Han ha
r jobbet som politimann i Larvik siden 1995 og har derfor erfaring med miljøet og metodene han skriver om. Jørn Lier Horst debuterte i 2004 med boken «Nøkkelvitnet,» (Gyldendal Norsk Forlag) basert på det uoppklarte drapet på pensjonisten Ronald Ramm i Larvik i 1995. Boken er den første i en serie om politimannen Wiliam Wisting. Å skrive en kriminalroman med bakgrunn fra virkelig
heten, er ingen lett oppgave. Det er lett å bli beskyldt for å lage underholdning av en alvorlig kriminalsak.
Han har alltid vært glad i skrive, og har vært redaktør i skoleaviser og russeaviser. At skrivingen skulle bli profesjonell var det likevel ikke alle som hadde tro på. På ungdomskolen leverte norsklæreren ut en oppgave hvor de måtte skrive om hva de skulle bli når de ble store. Så tidlig i livet hadde han ikke gjort seg opp noen mening om det. Noen besvarelse bar preg av det, margene var fulle av rødt blekk. Stilen var følgelig oppsummert med en konklusjon han alltid skrev: «Jeg skal i hvert fall ikke bli forfatter!» Hvilket læreren hadde kommentert: «Det synes ikke jeg du burde heller. »
Forfatter har han blitt, men i besvarelsen var han innom yrkesvalg som kokk, sjømann og ingeniør. Han har aldri har hatt noen barndomsdrøm om å bli verken forfatter eller politimann, men har likevel endt opp som begge deler – og begge deler nærmest ved en tilfeldighet som ble satt i gang av en kaffekopp som veltet utover en avisannonse fra Politihøgskolen hvor det ble søkt etter nye studenter. Kanskje var det også en slik tilfeldighet som gjorde at den dagen han hadde sin første arbeidsdag i politiet, var den dagen da Ronald Ramm ble funnet voldtatt og drept i sin egen bolig på Rødberg i Larvik. Det første oppdraget hans som nyutdannet politimann var å stå utenfor åstedet å holde vakt. Utpå kvelden og natta fikk han også slippe inn på selve åstedet og selv se hvordan det hadde foregått en kamp på liv og død fra rom til rom inntil den endte opp i yttergangen hvor Ramm ble funnet ihjelslått og med hendene bundet. For en ung politimann var det en veldig spesiell følelse å skritte over dørstokken inn til et drapsåsted og vite at man gikk i fotsporene til en ukjent morder. Drapet på Ronald Ramm i desember 1995 har blitt omtalt som et av de mest bisarre og brutale drapene i nyere norsk kriminalhistorie. Hva som egentlig skjedde den gangen for snart ti år siden vites fremdeles ikke. Drapsmannen er fremdeles ikke tatt. Drapsgåten har i ettertid engasjert Horst så mye at det ble en kriminalroman ut av det. Debutboken Nøkkelvitnet er basert på den uløste krimgåten fra virkeligheten, men får i fiksjonens utgave en løsning.
Han bruker erfaring fra jobben i forfatterskapet. Drapet på Ramm er likevel bare et av elementene i debutboken som er hentet fra hans erfaringer fra politiyrket. To dager før han i 1997 skulle gå foran 17. mai-toget i ei lita bygd nord for Larvik, kjørte han opp togruta med politibilen for å være sikker på hvor han skulle gå. Toget går blant annet forbi bygdas postkontor, og idet han kjører forbi, er tre maskerte menn i ferd med å rane en verditransportbil. Det ble til en biljakt som endte med at politibilen ble gjennomhullet av en salve fra et maskingevær. Følelsen og opplevelsen av en dødsangst har Horst tatt med seg inn i Nøkkelvitnet, noe som bidrar til å gjøre romanen særskilt realistisk og spennende. Realismen har på sett og vis blitt et slags varemerke. Horst kjenner godt til de miljøer og metoder han skriver om, og har slikt sett et fortrinn framfor andre krimforfattere.
Han har skrevet fire bøker, alle om etterforskningslederen William Wisting. Neste bok om William Wisting kommer nok ikke før høsten 2009. Når Horst setter i gang med en ny bok – når han gir William Wisting og de andre etterforskerne et nytt oppdrag – planlegger han først alt nøye. Antageligvis finnes det like mange måter å skrive en bok på som det finnes forfattere. Noen forfattere starter med et blankt ark, og aner ikke hva som kommer til å skje. Selv er Horst avhengig av nøye planlegging før han setter i gang. Han lager seg et stort skjema med kolonner for hvert kapittel og stikkord for handlingen. Denne planleggingen føles litt som å lage et urverk der tallrike små og store tannhjul skal passe sammen. Spor og blindspor skal legges ut, personer skal vise seg ikke å være dem man tror, ubetydelige hendelser på side 25 vil bli avgjørende for alt som skjer fra side 300 og utover... Denne planleggingen bruker Horst gjerne en måned på. Når planen er lagt, begynner han å skrive på selve historien. En skulle kanskje tro at når en planlegger så nøye, blir handlingen forutsigbar, oppstykket og firkantet. Men det morsomme er at du som forfatter veldig fort må avvike fra planene du la. Personer utvikler seg annerledes enn du hadde tenkt. Helter viser seg å være skurker. Inn fra sidelinjen kommer folk du som forfatter verken kjenner eller hadde tenkt på. De banker på døren inni hodet ditt - og plutselig skjønner du at nettopp han eller hun har en sentral plass i handlingen.
