"En jeans og fire jenter." av Ann Brashares.

Referat:

Ville, ustoppelige Bridget. Sky og vakre Lena. Opprørske Tibby og Carmen, den forståelsesfulle. Sammen var de nesten som ett.

De ”møtte” hverandre før de ble født. Mødrene deres gikk på aerobics for gravide. De hadde ikke noe felles, bortsett fra samme termin. De ble kalt, septembergruppa.

Det hele begynte med at de skulle for første gang tilbringe sommeren hver for seg. I en billigbutikk finner de fire jentene noen jeans som sitter som støpt på alle fire, noe som med tanke på deres ulike fasong må tilsi at den er magisk. Til tross for at de er milevis fra hverandre, bestemmer de seg for å bruke buksen til å holde kontakten i løpet av de neste månedene. De lager regler for søsterskapet hver av jentene får ha buksene i en uke hver.

Hovedpersonene:

Carmen Lowell.

Carmen er halvt spansk. Hun har brunt, krøllet hår og litt lubben av seg.

Hun skal å besøke faren sin som bor i South Carolina. Der får hun seg en kraftig overraskelse. Al, pappaen til Carmen, har fått seg ny dame og skal gifte seg iløpet av sommerferien. Hun har to ungdommer på Carmen sin alder og det liker ikke Carmen. Faren til Carmen har forandret seg enormt, hun kjenner han nesten ikke igjen.

Carmen liker ikke å være der, hun føler seg ikke hjemme. Hun blir helt utstøtt.

Hun rømmer hjem til mora igjen. Hjemme treffer hun Tibby. Hun overtaler Carmen til å ringe faren hennes og si hva som plager henne.

Tabitha "Tibby" Tomko-Rollins.

Tibby har brunt hår med lilla striper. Hun liker piercinger og er ganske negativ

Hun blir hjemme i ferien. Hun skal lage en dokumentarfilm om “tapere”. Tibby skal også jobbe på supermarkede i sommer for å få råd til billappen. En dag blir hun kjent med en 12 år gammel jente kallt Bailey. Bailey bestemmer seg for å være med å lage denne filmen, men det liker ikke Tibby. En dag Tibby og Bailey skulle møtes for å filme møtte ikke Bailey opp. Hun hadde blitt innlagt på sykehuset for hun led av sykdommen leukemi. Hun har ikke lang leve tid igjen så Tibby tilbringer de siste dagene sammen med Bailey. Hun dør til slutt og Tibby tar det roligt men smertefullt.

Carmen rømte jo hjem, så Tibby får mye trøst av henne.

Lena Kaligaris

Lena er halvt gresk. Hun har mellomlangt, brunt hår og brune øyne. Hun er veldig skjenert og er svært tynn.

Hun skal til Hellas for å besøke besteforeldrene sine. En dag når hun sitter ved havna å tegner får hun øye på en gutt i en av båtene. Hun faller i vannet og buksa blir hengt fast i en jærnstang i vannet. Gutten hopper ut i vannet for å redde henne. De blir kjent og gutten heter Kostos. Når besteforeldrene får vite om at de er venner blir de rasende. Det er en skam for familien sier de. Grunnen er at besteforeldrene til Lena og besteforeldrene til Kostos er erkefiender, de krangler om penger og fisk. Lena får mot i seg til slutt og sier til besteforeldrene sine at hun elsker Kostos. De blir kjærester og Lena blir forandret til et bedre menneske.

Bridget Vreeland

Bridget blir kallt Bee. Hun har langt, blondt hår og blåe øyne. Bee ligner på en supermodell. Hun har nettopp mista mora si, men holder motet oppe.

Bee skal på fotballeir i Baja California. Hun blir forelsket i en av trenerne, noe som er forbudt. Han heter Eric og han blir også forelsket i Bee. Hun sniker seg ut om natten for å treffe han og de gjør ting som ikke andre burde få vite om.

Bee elsker fotball og er stjerna på hele leiren. Ferien blir ikke helt som Bee forventet, men hun lærer mye og får en minnerik opplevelse.

Hva jeg synes om boka:

Jeg synes at denne boka passer perfekt til ungdomsjenter. Den handler jo om hvordan de forandrer seg i løpet av sommeren og hvordan det skjer. Boka er en fantastisk ungdomsbok med alle problemene en ungdom kan ha i dag. Fra latter til sorg. Jeg fant fort ut hvem som var min favorittrollefigur, så av og til ble det litt kjedelig og se og høre om de andre tre. Men ellers er det en utmerket bok for ungdommen i dag. Min favoritt bok.

Sitat:

Jeg kunne si at buksene forandret alt denne sommeren. Men i ettertid ser jeg at livene våre ble forandret fordi de måtte det. Og buksenes magi besto i at de var vitne til alt dette, og at de knyttet oss sammen i en tid da ingen ting lenger var som før. For noen ting ville aldri bli som før. Men uansett hvilke egne veier vi gikk, visste vi at vi alltid ville finne tilbake til hverandre, og det var betryggende. For oss. For det vi var, det vi er og det vi skal bli. For buksene. Og søsterskapet. For dette øyeblikket og resten av livet. Sammen og hver for oss.

Fakta om forfatter.

Erlend Loe er født 24. Mai 1969 i et akademikerhjem i Trondheim. Loe er nå bosatt i Oslo, med både sønn og kone.

Loe gikk noen av delene av grunnskolen ved Blussevold skole i Trondheim. Han er cand.mag. (fagene folkloristikk, litteraturvitenskap og medievitenskap fikk han eksamen i) med grunnlag for mellomfag filmvitenskap folkeminnevitenskap og mellomfag litteraturvitenskap. Manuskriptforfatter fra Den Danske Filmskole i København har Loe også utdannelse i. Han sier selv at tiden han brakte på denne skolen var en gave, han ble virkelig stimulert ytligere på et høyt nivå.

Før han dro til København gikk Loe i forskjellige barnehager og skoler, som de aller fleste andre norske barn. Etter ett år etter andre klasse på vidregående skole dro han til Frankrike for å være utvekslingsstundent. Det som var igjen av videregående skole gjorde han ferdig som privatist. Loe nektet militæret, og var istedenfor sivilarbeider som skuespiller og altmuligmann ved Stella Polaris, en frisinnet teatergruppe.

I 1993 debuterte Loe som skjønnlitterærforfatter, med romanen ”Tatt av kvinnen.” Det er en morsom fortelling om en mann som møter en kvinne. Historien er om maktløshet. I 1994 kom Loe med barnebøkene "Fisken" og "Maria & Jose" og i 1995 kom han ut med boka "Kurt blir grusom". Året etter debuterte han med "Den store røde hunden" og "Naiv super". I -94 kom barnebøkene ”Fisken” og ”Maria & José”. I -95 kom ”Kurt blir grusom”, -96 ”Den store røde hunden” og ”Naiv.Super”. Naiv super handler om enn mann som ikke lykkes, men til slutt gjør det. Det er en enkel historie om vanskelige ting. Boka fikk kjempekritikker og ble solgt til både Estland, Danmark, Sverige, Finland, Island og Nederland. Tyskland, Polen, Slovakia, Russland, England, Italia og Portugal fikk den også pr 1. november 2000. Loe oversatte Diktene til den amerikanske Hal Sirowitz ”Sa mor” og ”Sa terapeuten min” oversatte Loe i henholdsvis -97 og -98. Boken ”L” kom ut i 1999 og handler om en mann som skal bevise hvordan menneskene kom til stillehavs-øyene på skøyter under istiden. Den trdje romanene Loe skrev var "Fakta om finland" den kom i 2001. ''Kurt koker hodet'' kom ut i 2003. Den handler om Kurt som kjører på kaia til Gunnar og mister jobben sin. ''Doppler'' kom ut i 2004 og blir sammenliknet med ''Naiv super'' og ''Tatt av kvinnen.'' Mange av Loes barnebøker er illustrert av Kim Hiortøy

I 1996 ble Erlend Loe tildelt Kulturdepartementets billedbokspris, i 1997 ble han tildelt Cappelenprisen, Kritikerprisen i 1998 for beste barne- og ungdomssbok, og Bokhandlerprisen for ”L” i 1999.

Gjerne fra tidlig om morgenen til sen ettermiddag, liker Loe å jobbe på Screenwriters Oslo, et kontorfellesskap for manusforfattere. Han var selv med og startet det opp i 1998. Internett som bibliotek bruker han ofte, og gjør selv mye research før han i det hele tatt skriver en bok. Ting han mener og tror kommer til nytte av seg noterer han ned. Loe blir ofte inspirert av det folk taler og utfører.

Loe fascineres av mennesket. Alt fra hvordan vi snakker, lever sammen, ting vi gjør og alt det vakre i det å være menneske. Overfladiskhet og materialismen, altså de basic tingene i livet skriver Loe om. Altså det å være menneske på denne jorden, både på godt og vondt. ”Man kan leve sammen med andre, men det betyr som regel bare ved siden av”.

Doppler av Erlend Loe

Doppler er en framgangsrik økonom, en vellykket familiefar og en veltilpass samfunnsborger. Men under denne perfekte overflaten er Andreas Doppler en aggresiv mann. Som sagt missliker Doppler mennesker ved det sterkeste og kritiserer de hele tiden. Han er også ganske så irritert på de kjente barne-tv melodiene og ikke nok med det, men har er også ekstremt rasende over invasjonen av Irak pågrunn av at den kommer på samme tidspunkt som han må ta viktige avgjørelser om valg av badefliser.

Faren til Doppler er død. Dette skjedde ved et fall av sykkelen hans. Det gikk hardt innpå han. All sorgen gjør slik at Doppler melder seg helt ut fra samfunnet og all annen irritasjon forsvinner fra han. Kone og to barn flytter han fra og bosetter seg i et telt ute i Oslomarka.

Doppler dreper en elgku med kniv og får dermed ansvaret med å passe på elgkalven hennes. De får et sterkt tilknyttet forhold og Doppler kaller kalven for Bongo. Den tidligere Doppler som ikke var langt i fra perfekt, forvandles til en asosial og eksentrisk villmann i denne fortellingen. Denne ''villmannen'' har en merkelig stil, nesten som en indianer.

På vei nedover til Ullevål Stadion og ICA-butikken, tar Doppler med seg store deler av den avdøde elgen. Der får han snakket med butikksjefen på lageret, som åpenbart er i tvil. Tilbudet Doppler kom med var å bytte elgkjøtt med melk og en del andre varer, men desverre er det ikke normalt å bedrive bytting av varer lengre, så butikksjefen faller ikke helt i smak på tilbudet. Til slutt klarer Doppler å vende butikksjefens syns på tilbudet med at kjøttet er godt og at bytting er den nye økonomiske greia. Og at ICA-sjefen kan skryte om at han var en av den første som benyttet seg av denne formen for økonomi, etter at alle de andre har tatt i bruk bytting av varer. Omsider svarer butikksjefen endelig ja, og melkeavtalen er i boks. Henholdsvis skal tre og fire kartonger med skummetmelk stå plassert ved lagret ved butikkens åpningstid kl 7, på mandag og på torsdag. Når butikksjefen spør Doppler hvorfor skummetmelk er så viktig svarer doppler: Min gode mann, skummet melk representerer det ypperste av hva menneskeheten så langt har klart å oppnå. Enhver idiot har til alle tider kunnet skaffe seg vanlig kumelk, men skrittet over til skummetmelk krever en kongstanke og en sublim separasjonsteknikk som først i moderne tid har latt seg realisere. Og faktisk frykter jeg at menneskene aldri vil komme lenger. Skummet melk vil sannsynligvis alltid trone øverst. Men den gir oss noe å strekke oss etter. Skummet melk adler mannen. Uten at Doppler vil kommer han i kontakt med andre menn slik som han, de alle har kriser og problemer å jobbe med. Noen av de er Jern-Roger, han er innbruddstyv. Den deprimerte Düsseldorf som er modellbygger og Bosse, som er en høremann. Gregus, Dopplers fire år gamle sønn, viser også engasjement for farens nye livstil.

Språklige virkemidler i boka er vel at Loe leker mye med ord. For eksempel ''skummet melk adler menn''. Han bruker også mye gjentakelser. For eksempel at han liker melk eller at han er reasende på menneskene.

Jeg tror Erlend Loe fikk navnet Andreas Doppler fra dopplereffekten. Det var trossalt Christian Andreas Doppler som først foreslo at det eksisterte en slik effekt i 1842. Dopplereffekt, det vil si at frekvensen av en lyd eller lydbølge avhenger av hastighet mellom kilde og observatør. Et fløytende lokomotiv er et veldig godt eksempel. Øret mottar flere lydnivåer per sekund når lokomotivet nærmer seg, enn når det forsvinner fra personen. En høy tone hører man først, når lokomotivet passerer skifter tonen til en dypere tone.

Liten biograf om forfatteren, Jørn Lier Horst.

27.februar 1970 ble krimforfatteren og etterforskningslederen født ved navn Jørn Lier Horst. Han ble født i Bamble på Telemarkskysten. Han bor og jobber nå i Stavern, og er gift med en dame i fra nabobyen til Larvik. Jørn har tatt navnet «Horst» fra kona. Jeg fant ikke ut hvorfor, men svigerfaren hans, som altså heter Horst har vært en kjent kriminalpolitimann i mange år, men er nå pensjonert. Han ha

r jobbet som politimann i Larvik siden 1995 og har derfor erfaring med miljøet og metodene han skriver om. Jørn Lier Horst debuterte i 2004 med boken «Nøkkelvitnet,» (Gyldendal Norsk Forlag) basert på det uoppklarte drapet på pensjonisten Ronald Ramm i Larvik i 1995. Boken er den første i en serie om politimannen Wiliam Wisting. Å skrive en kriminalroman med bakgrunn fra virkelig

heten, er ingen lett oppgave. Det er lett å bli beskyldt for å lage underholdning av en alvorlig kriminalsak.

Han har alltid vært glad i skrive, og har vært redaktør i skoleaviser og russeaviser. At skrivingen skulle bli profesjonell var det likevel ikke alle som hadde tro på. På ungdomskolen leverte norsklæreren ut en oppgave hvor de måtte skrive om hva de skulle bli når de ble store. Så tidlig i livet hadde han ikke gjort seg opp noen mening om det. Noen besvarelse bar preg av det, margene var fulle av rødt blekk. Stilen var følgelig oppsummert med en konklusjon han alltid skrev: «Jeg skal i hvert fall ikke bli forfatter!» Hvilket læreren hadde kommentert: «Det synes ikke jeg du burde heller.
»

Forfatter har han blitt, men i besvarelsen var han innom yrkesvalg som kokk, sjømann og ingeniør. Han har aldri har hatt noen barndomsdrøm om å bli verken forfatter eller politimann, men har likevel endt opp som begge deler – og begge deler nærmest ved en tilfeldighet som ble satt i gang av en kaffekopp som veltet utover en avisannonse fra Politihøgskolen hvor det ble søkt etter nye studenter.
Kanskje var det også en slik tilfeldighet som gjorde at den dagen han hadde sin første arbeidsdag i politiet, var den dagen da Ronald Ramm ble funnet voldtatt og drept i sin egen bolig på Rødberg i Larvik. Det første oppdraget hans som nyutdannet politimann var å stå utenfor åstedet å holde vakt. Utpå kvelden og natta fikk han også slippe inn på selve åstedet og selv se hvordan det hadde foregått en kamp på liv og død fra rom til rom inntil den endte opp i yttergangen hvor Ramm ble funnet ihjelslått og med hendene bundet. For en ung politimann var det en veldig spesiell følelse å skritte over dørstokken inn til et drapsåsted og vite at man gikk i fotsporene til en ukjent morder.
Drapet på Ronald Ramm i desember 1995 har blitt omtalt som et av de mest bisarre og brutale drapene i nyere norsk kriminalhistorie. Hva som egentlig skjedde den gangen for snart ti år siden vites fremdeles ikke. Drapsmannen er fremdeles ikke tatt. Drapsgåten har i ettertid engasjert Horst så mye at det ble en kriminalroman ut av det. Debutboken Nøkkelvitnet er basert på den uløste krimgåten fra virkeligheten, men får i fiksjonens utgave en løsning.

Han bruker erfaring fra jobben i forfatterskapet. Drapet på Ramm er likevel bare et av elementene i debutboken som er hentet fra hans erfaringer fra politiyrket. To dager før han i 1997 skulle gå foran 17. mai-toget i ei lita bygd nord for Larvik, kjørte han opp togruta med politibilen for å være sikker på hvor han skulle gå. Toget går blant annet forbi bygdas postkontor, og idet han kjører forbi, er tre maskerte menn i ferd med å rane en verditransportbil. Det ble til en biljakt som endte med at politibilen ble gjennomhullet av en salve fra et maskingevær. Følelsen og opplevelsen av en dødsangst har Horst tatt med seg inn i Nøkkelvitnet, noe som bidrar til å gjøre romanen særskilt realistisk og spennende. Realismen har på sett og vis blitt et slags varemerke. Horst kjenner godt til de miljøer og metoder han skriver om, og har slikt sett et fortrinn framfor andre krimforfattere.

Han har skrevet fire bøker, alle om etterforskningslederen William Wisting. Neste bok om William Wisting kommer nok ikke før høsten 2009. Når Horst setter i gang med en ny bok – når han gir William Wisting og de andre etterforskerne et nytt oppdrag – planlegger han først alt nøye. Antageligvis finnes det like mange måter å skrive en bok på som det finnes forfattere. Noen forfattere starter med et blankt ark, og aner ikke hva som kommer til å skje. Selv er Horst avhengig av nøye planlegging før han setter i gang. Han lager seg et stort skjema med kolonner for hvert kapittel og stikkord for handlingen. Denne planleggingen føles litt som å lage et urverk der tallrike små og store tannhjul skal passe sammen. Spor og blindspor skal legges ut, personer skal vise seg ikke å være dem man tror, ubetydelige hendelser på side 25 vil bli avgjørende for alt som skjer fra side 300 og utover...
Denne planleggingen bruker Horst gjerne en måned på. Når planen er lagt, begynner han å skrive på selve historien.
En skulle kanskje tro at når en planlegger så nøye, blir handlingen forutsigbar, oppstykket og firkantet. Men det morsomme er at du som forfatter veldig fort må avvike fra planene du la. Personer utvikler seg annerledes enn du hadde tenkt. Helter viser seg å være skurker. Inn fra sidelinjen kommer folk du som forfatter verken kjenner eller hadde tenkt på. De banker på døren inni hodet ditt - og plutselig skjønner du at nettopp han eller hun har en sentral plass i handlingen.

"Den eneste ene" av Jørn Lier Horst

Bokens start begynner med at etterforsker William Wisting og hans kollega Nils Hammer skal se på en sak i skogen en plass. Man må være godt kjent for å kunne finne denne sletta midt i skogen. Den gamle mannen fører de frem de drøye 50 metrene bort fra veien til denne sletta. Skogen er vegg tett rundt de. Den gamle mannen bor like ved, og hadde hørt mange lyder fra sletta natten før. Han kalte bråket for «jamring.» Midt på sletta fant de et rektangulært hull, det lignet mer som en grav som var spadd opp. Den var så dyp at det som kom ned i graven, ville aldri komme seg opp igjen. De gikk bort til et furutre, det var tydlige spor i barken, sikkert etter et tau, som de så rester av. Den gamle mannen trodde det var noen som var blitt bundet fast, men hadde greid og slitt sund tauet og kommet seg løs. Alle tre trodde først det bare var fantestreker, men så kom de til å tenke på alle avisenes forsider om den savnede håndballjenta Kajsa Berg.

Det sies at Kajsa hadde forsvunnet sporløst på vei til treningssentret Spenst, på omtrent to minutters spasertur. William Wisting og Nils Hammer drar til leiligheten der Kajsa bodde. William Wisting spurte husverten Stig Myhre om spørsmål, og han la også merke til at han hadde nevøen Martin Ekdal på besøk. Men det var lite å få ut av Myhre.

Hjemme hadde Wisting det ikke fult så bra. Kona Ingrid hadde reist over grensen til Angola i Afrika. Det var som et ledd i et bidtandsprosjekt i samarbeid med Flyktningerådet hvor man distribuerte undervisningsmateriell og lærerveiledninger i flyktningsleirer. Dattra Line var svært opptatt av kriminalsaker, og jobbet ofte med slike ting. Sønnen Thomas er i Bardufoss på flygeskolen i forsvaret.

Mina Kopstad, Kristoffer Berven, Oddleif Hvarnes, Øyvind Hals, foreldrene til Kajsa, håndballvenninnene, trenere, oppmenn, dommere og andre som var bekjent av Kajsa måtte i avhør. Det virket som om alle som kjente henne hadde noe å skjule, og etterforskningen skal avdekke lag på lag av menneskelig ynkelighet og maktberuselse. Det er midt på dagen, men politiet blir likevel stående helt uten spor. Byen og distriktet er i lengre tid blitt hjemsøkt av en innbruddsbølge. Det bryter ut skogbrann, og under slukkingen finner man liket av en mann bundet til et tre, og en død katt med avskårne forpoter. Så varsler hytteeieren at graven han fant, er blitt tatt i bruk. «Grav, da,» ba Wisting til Hammer. Det første som kom til syne var et menneskets rygg. Mennesket hadde på seg en treningsjakke, den va tilsmurt av skitt, men Larvik-logoen lyste mot dem. De hadde funnet Kajsa Berg.

Dag etter dag går, uten nye spor, og uten at Ingrid ringer. En mann med svarte klær og en hvit krage kom inn på kontoret til Wisting. Wisting visste hvem han var. Han kom med dårlige nyheter. Kona Ingrid hadde omkommet i en bilulykke i nærheten av en by som heter Menongue.